Et poetisk essay av Ekaterina Nova
Det er stemmer som ikke snakker til sinnet – de snakker til sjelen.
Første gang jeg leste Rainer Maria Rilke, forsto jeg ham ikke med intellektet mitt.
Jeg kjente ham.
Som om noen stille hadde sittet ved siden av meg i et rom jeg ikke hadde skjønt at jeg var i,
og hvisket noe jeg lenge hadde glemt.
Diktene hans forklarte ikke verden.
De åpnet den.
Og plutselig, stillheten mellom to farger på et lerret - den myke pausen,
øyeblikket før et ord kommer -
alt føltes mindre ensomt.
Rilke skrev en gang:
"Øynenes arbeid er ferdig. Gå nå og gjør hjertearbeidet på bildene som er fengslet i deg."
Og kanskje er det det jeg alltid har gjort.
Maler ikke fjellet jeg ser - men lengselen det rommer.
Skriver ikke om hva som skjer - men om det som gir ekko.
Jeg illustrerer ikke Rilke.
Det ville være umulig - og unødvendig.
Men når jeg maler en himmel som bryter opp i stillhet,
eller når jeg skriver et dikt som aldri helt lukker sin siste linje —
Jeg vet at jeg beveger meg gjennom det samme rommet han en gang gikk.
Et rom hvor stillheten ikke er tom.
Den er full av tilstedeværelse.
Det er en slags ærbødighet i hvordan han skriver.
Han roper ikke. Han lytter -
selv når det er han som snakker.
Og jeg tror det er det jeg lengter etter i kunsten min også:
ikke for å fylle lerretet, men for å la nok pust i det
slik at noen andre kan føle seg sett.
Rilke sa: "Vær tålmodig med alt som er uløst i ditt hjerte."
Og det er akkurat det et blankt lerret ber meg om.
Å ikke forhaste seg.
Å ikke frykte det som ennå ikke har form.
Å stole på at det usett fortsatt er ekte - selv om jeg ikke kan male det ennå.
Jeg vet ikke om Rilke ville likt maleriene mine.
Men jeg håper han ville ha stått stille foran dem
og hørte, kanskje svakt,
noe han en gang prøvde å si -
reflektert tilbake på et annet språk.
Dette er ikke en hyllest.
Det er en takk -
til en poet som minner meg om det
det vi ikke kan navngi
kan fortsatt holdes
i lys, på linje, i stillhet.
— Ekaterina Nova